“Det er aldri for sent å vende tilbake til sentrum”
Dagens vers
“Selv om mitt hjerte og mitt kjød svikter, er Gud min klippe og min del til evig tid.”
— Salme 73:26
1. Vi er alle sårbare for noe “vakkert”
Ingen er unntatt.
Noen ganger er det ikke en åpenbar fristelse eller en mørk synd.
Noen ganger er det noe fint, mykt, behagelig,
noe som virker ufarlig:
• en uventet oppmerksomhet,
• en vakker følelse,
• en samtale som lyser opp dagen,
• en nysgjerrighet som vekker noe sovende.
Det føles ikke galt.
Det føles levende.
Og nettopp derfor,
uten at vi merker det,
avleder det oss.
Ikke med et stort hopp,
men gradvis.
2. Avledningen begynner sakte… nesten usynlig
Hjertet beveger seg i små steg, ikke kilometer.
Først én millimeter bort fra sentrum…
så tre millimeter…
så en centimeter…
Og når vi ser tilbake,
ser vi at vi er lenger unna enn vi trodde.
Dette skjer ikke fordi vi er onde,
eller svake,
eller udugelige.
Det skjer fordi vi er mennesker.
3. Det som ser ut som lys kommer ikke alltid fra Gud
Ikke alt som er vakkert er hellig.
Ikke alt som er søtt bygger opp.
Ikke alt som beveger oss gir fred.
Det vakre som stjeler fokus,
som tar bort klarhet,
som flytter oss fra stedet Gud har plantet oss…
vil tid eller senere gi tomhet.
Den øyeblikkelige følelsen kan aldri erstatte
den fylde som kommer av å gå midt i Gud.