De hadde vært øyenvitner til det Jehova hadde gjort for dem i Egypt, ved Det røde hav og under deres førti års vandring i ørkenen før de kom inn i det lovte land. De var en nasjon av vitner for Jehova, en nasjon han hadde frambrakt og dannet under lovpakten. Han kunne med rette komme med følgende profetiske uttalelse til dem: Og nå, så sier Jehova, som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel. frykt ikke. Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. I er mine vitner, sier Jehova og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud, før meg er ingen gud blitt til og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er Jehova og foruten meg er det ingen frelser. (Es 43:1,10,11)
Israel var en nasjon som var skapt av Gud. Den var kalt med hans navn og israelittene måtte bære det på en ærefull måte, ikke på en uverdig måte. Moses forsikret dem om at de ville få Guds velsignelse hvis de bar det på en ærefull måte. Han sa: Alle folkene på jorden skal se at du er kalt med Jehovas navn og de skal reddes for deg. (5.Mos 28:10) Gud måtte nå gi den teokratiske nasjon som han selv hadde skapt, et landområde hvor den kunne bo og være et vitne om sin Guds, Jehovas, universelle overherredømme.
I denne pakts betingelser var de blitt underrettet om hva de skulle gjøre når de kom inn i det lovte land. De daværende innbyggere var etterkommere av Kanaan, som var blitt forbannet og de var dødsdømt på grunn av sin ondskap og urene tilbedelse av falske guder eller demoner. Når israelittene tok landet i besittelse i en kamp som Jehova ville hjelpe dem i, måtte de følgelig handle som hans skarprettere og utrydde de urene demontilbedere som satte seg imot innførelsen av teokratisk styre i det gudsgivne land.
Når de renset landet på denne måten, ville de hevde og forsvare Jehovas overherredømme over hele jorden og de ville også beskytte seg imot å bli besmittet med avgudsdyrkelse i framtiden. Når de la tro for dagen og fortsatte med å rense landet for de avgudsdyrkere som Gud hadde forbannet, da stred Jehova, Israels Gud. (Jos 10:14,42 og 23:3,10) Etter israelittene i løpet av seks år delvis hadde underlagt seg det lovte land, kom det en tid da de ble styrt av jordiske dommere som fungerte som synlige representanter for Gud. Gud var i virkeligheten deres usynlige hersker, deres konge. Jehova skal herske over eder sa dommeren Gideon. (Dom 8:23)
Kong Salomo, som bygde Jehovas tempel, ble fordervet på grunn av avguderisk demondyrkelse og døde utro mot Gud. (2.Sam 7:1-17) I Salomos etterfølgers regjeringstid ble så riket delt. Ti av Israels stammer skilte seg ut og dannet et nordlig rike. Bare Judas og Benjamins stamme og Levis hellige stamme og dens presteskap forble trofaste mot Davids kongehus og dets Jerusalem. I tidens løp ble Assyria og I 740 f.kr begynte å angripe Israels nordlige tistammerike og bortførte de utro israelitter til Assyria. I 607 f.kr ble templet jevnes med jorden og Jerusalem ødelegges. Det ble slutten på teokratiske styre på jorden. Nye Jerusalem blir i himmelske Guds rike styre.