Jeg kan nok ikke hevde å ha oppnådd følelse av frelse som pilgrim, min tro er den samme dynamiske og like fast som før. Men jeg opplevde et intenst Guds nærvær under vandringen, i naturen, enkelheten, ensomheten, opplevelsene og menneskemøtene underveis. Vanskelig å beskrive og sjelden jeg snakker om, men det noen vil kalle mirakler skjedde meg underveis, i det små og i det enkle. Jeg ser det som en økt bevissthet om de virkelig viktige tingene i livet. Har tatt dette med meg videre og det fortsetter å berike livet.
Du spør om «levende og sterkest bevegende» i eget liv. Når jeg makter å se verdien i de små og viktige tingene, noe så kanskje enkelt som et vennlig ord eller gleden ved å glede andre, da kjenner jeg Guds ord sterkest. Guds plan vet jeg ingenting om, det er noe av spenningen ved livet. I dag fikk jeg en innskytelse til å lage en profil her, og denne posten var det første jeg leste. Gøy å se en annen Caminoholic :-)