Regnbuen
(71)Vannet steg femten alen over de høyeste fjell. For dem som var i arken, så det ofte ut som de skulle omkomme, idet båten i fem lange månedet tilsynelatende var prisgitt vind og væt. Det var en vanskelig prøve fot dem, men Noabs tro vaklet ikke, fot han hadde forsikringen om at Gud holdt roret.
(71)Da vannet begynte å synke, lot Gud arken drive omkring i et område som var beskyttet av et fjellkjede som han hadde bevart ved sin makt og sitt vise forsyn. Disse fjellene lå ikke langt fra hverandre, og arken beveget seg omkring i disse rolige farvann og drev ikke lenger omkring på åpent hav. Dette var til stor lettelse for de engstelige personene som var blitt kastet hit og dit av stormen.
(71)Noah og hans familie ventet med lengsel på at vannet skulle synke, så de snart kunne ha fast grunn under føttene igjen. Førti dager etter at fjelltoppene var blitt synlige, sendte de ut en ravn. Det var en fugl med god orienteringssans, og den skulle finne ut om jorden var i ferd med å bli tørr. Men fuglen så ikke noe annet enn hav, og den fortsatte å fly til og fra arken.
(71)Syv dager senere ble en due sendt ut. Men da den ikke fant noe sted der den kunne slå seg ned, vendte den tilbake til arken. Noah ventet i syv dager til, og sendte så duen ut på ny. Da den om kvelden kom tilbake med et olivenblad i nebbet, vakte der stor glede. "Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr." Men fremdeles ventet han tålmodig inne i arken. På samme måte som han hadde gått inn i arken på Guds befaling, ventet han nå på spesiell ordre om å gå ut.
(71)Til sist kom en engel ned fra himmelen. Han åpnet den massive døren og bad patriarken og hans familie om å gå ut på jorden og ta alle de levende skapningene med seg. Noah var glad for å ha kommet ut, men han glemte ikke ham som ved sin nådige omsorg hadde bevart deres liv. Det første han gjorde etter at de hadde forlatt arken, var å bygge et alter og bringe et offer av hvert av de rene dyr og fugler i takknemlighet til Gud for befrielsen, og som er uttrykk for sin tro på Kristus, det sanne offerlam. Dette offer syntes Herren godt om. Det ble til velsignelse ikke bare for patriarken og hans familie, men for alle senete slektledd. "Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjette: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld.... Heretter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre opp."