Svar #6. Postet 11.05.2022 kl 22:06 av
compaq.
Nasjoner i fortiden likte ham ikke og det gjør heller ikke nasjonerne i vår tid. De liker heller ikke hans navn. De bruker det ikke og forsøker på den måten å ignorere hans eksistens, å utviske hans navn av menneskenes erindring. Men merkelig nok har nasjonene ikke vært i stand til å fjerne hans navn fra historien. De har ikke kunnet forhindre at det er blitt kunngjort vidt og bredt, ja, over hele jorden, nå i det 20. århundre.
Det er innlysende at den som bærer dette navn, må være større enn alle nasjonene til sammen. Hans navn er det største i hele universet. Det er det eldste navn som finnes. Det er udødelig. Det bæres av den største i himmelen og på jorden. Det er like uforgjengelig som den som bærer det. Nasjoner i fortiden lærte det å kjenne. Nasjoner eller stater i vår tid vil på lignende måte lære dette uforlignelige navn å kjenne. De vil om kort tid gå til grunne men dette uforlignelige navn vil bestå. Før de går til grunne, vil de imdlertid måtte erkjenne at den som bærer dette navn, er den Høyeste.
Avgudene i det hamittiske landet i fortiden som det her er tale om, hadde sine magipraktiserende prester og andre representanter, deriblant de ansette mennene Jannes og Jambres. Hvem var så den historiske skikkelse som den sanne Gud sendte for at han skulle tale og handle i hans personlige navn. Det var ikke en som var fremmed for landet. Nei, 80 år tidligere var han blitt født i dette hamittiske landet som lå i sør. Han var således nå en gammel mann, sikkert for gammel til noen ville gjenkjenne ham som en mann som flyktet fra landet 40 år tidligere, en mann som de kunne ha følt seg berettiget til å slå i hjel som manndraper. Allerede like etter at han var blitt født hadde de villet drepe ham ved å la ham bli kastet i deres hellige elv, som de tilba som en gud. Han ble imidlertid reddet av den daværende herskerens datter som ynkedes over ham da han lå i en håndlaget kiste av rør som fløt på vannet ved elvebredden. Hun følte seg tilskyndt til å adoptere denne vakre gutten og hun ga ham et passende navn som betyr dratt opp eller frelst ut av vannet, det vil si Mo sheh eller som vi uttaler det idag. Moses. Dette var et nederlag for elveguden, som ikke fikk lov til å oppsluke ham.
Tydeligvis uten å være klar over at han ble ledet til det, overlot herskerdatteren spebarnet til dets mor, Jokebed for at hun skulle amme den lille gutten og oppdra ham inntil han var gammel nok til å bo i herskerens palass. Hun handlet edelmodig stikk i strid med sin fars ( farao) grusomme folkemordspolitikk overfor de fremmede som bodde som slaver i hennes land. Den lille gutten som var i livfare. Unngikk på den måten å bli drept av sitt folks undertrykkere og han ble ikke opplært til å dyrke landets mange falske guder. Denne gutten som tydelig var utpekt til å spille en betydningsfull rolle i historien, fortsatte å føle seg sterkt knyttet til sitt folk og dets religion, selv om han de fleste av de første 40 årene av sitt liv var ved kongens hoff og ble opplært i landets verdslige visdom. I sin harme over den grusomme behandling som hans landsmenn ble utsatt for som slaver, forsøkte han å få i stand en frihetsbevegelse. Det endte med blodsutgytelse og han måtte flykte for å redde livet.
Den Gud som sendte Moses tilbake. Du skal si til israelittene ( Jakobs etterkommere) at det er Jehova, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud som har sendt deg til dem. Dette er mitt navn for evig, dette er min tittel i hver generasjon....( 2.Mos 3:15-18)