I Den nærmeste framtid vil de politiske herskere blant alle folk og nasjoner en gang for alle måtte bestemme seg for hvordan de vil stille seg til Messias. Henimot midten av det første århundre av vår tidsregning ble denne Messias, Jesus, kong Davids arving ført fram for to verdslige, politiske herskere Kong Herodes Antipas som var fjeringsfyrste i Galilea nektet å tro at Jesus var Messias og gjorde narr av ham i rettsalen og sendte ham tilbake til den romerske landshøvdingen i Judea, Pontius Pilatus for at denne skulle avsi den endelige dom over ham. 

Landshøvdingen Pilatus som representerte keiser Tiberius i Roma ga etter for press fra en antimessianske pøbelflokk og dømte Jesus til å dø ved å bli naglet til en pel som en forbrytelsk slave. ( Luk 23:1-25)

De politiske herskere, spesielt de som tilhører kristenheten, er mer eller mindre kjent med evangelieberetningene om Jesu kristi jordiske liv. Det bilde de i sitt sinn har dannet seg av ham er i de fleste tilfelle sannsynligvis det mange religiøse kunstnere har gitt dem av ham - en Jesus med et fortrukket ansikt under en tornekrone og med hender og føtter naglet til et kors. 

Få eller ingen av de poltiske herskere i vår tid gjør regning med å bli konfrontert med Jesus kristus som en mektig, himmelsk konge rustet til å dra ut i kamp mot sine jordiske fiender. Til deres store forferdelse vil det være en fovandlet Messias de om kort tid blir konfrontert med. Den nye stilling og det oppdrag Messias skulle få ble profetisk omtalt i Esaias 52:13-15: Se, min tjener skal gå fram med visdom, han skal bli oppløftet og opphøyd og være meget høy. Liksom mange ble forferdet over ham- så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarns- således skal han få mange folkeferd til å fare opp foe ham skal konger lukke sin munn for det som ikke var fortalt dem, det har de sett og det de ikke hadde hørt, det har de fornummet.

Åp 12:7-12 forteller at Mikael og han engler skulle gå til krig mot Satan og kaste ham og hans onde engler ut av himmelen i forbindelse med overdragelsen av kongemyndigheten til kristus. Det beskrives senere hvordan Jesus leder himmelens hærskarer i krig mot verdens nasjoner.

Lukas 3:38: bruker uttrykket Adam, Guds sønn. Som Guds menneskelige sønn var Adam fullkommen for Gud skapte ham og fullkomment er hans ( Jehovas ) verk. Han ble ikke skapt slik at han helt automatisk måtte være lydig mot Gud som et maskinmenneske. Han hadde valget mellom å lyde ssin skaper og nyte velsignelsene av det livet han har fått eller å være ulydig med vilje og miste livet og all rett til liv. Selv om han var fullkommen måtte altså hans trofasthet settes prøve. Da Adam syndet var han ikke Guds sønn lenger men hadde av egen fri vilje valgt å bli en synder. Adam ble ikke bedratt. ( 1.Tim 2:14)

Et meget  betydningsfull lære som trer klart fram gjennom hele bibelen, er læren om gjenløsningen ved Jehova Gud gjennom kristus Jesus for alle mennesker som elsker Gud og tror på ham. Løsepenge betyr noe som løsgjør eller kjøper fri, bringer befrielse og i Bibelen brukes det ofte i samband med befrielse fra vansker, nød og ulykker. Et eksempel har vi i Esaias 43:3: Jeg er Jehova din Gud....jeg gir Egypt som din løspenge. Gud ødela Egypts soldater og deres krigsmakt fordi de sto i vegen for hans folks frihet og på den måten befridde han sitt folk fra denne nasjonen. Når ordet løsepenge blir brukt på denne måten, har det tydeligvis ikke noe å gjøre med en gjenløsning eller befrielse fra synd eller fra døden, som kommer på grunn av synd.

Bibelens lære om gjenløsningen går ut på at Jehova Gud ved å sende sin Sønn kristus Jesus til jorden skaffet til veie en gjenløsningsbetaling gjennom ham og hans død. De menneskene som har tro på gjenløsningen, kan da bli forlikt med ham og de tjener ham trofast, kan de få livets gave fordi de er blitt fridd fra nedarvet synd og fra evig død som er følgen av synd. Derfor står det i Rom 6:23: For den lønn som synden gir, er døden men Guds (Jehova) nådegave er evig i kristus Jesus vår herre. Derfor er gjenløsningen et utslag av Guds ( Jehova ) barmhjertighet og miskunnhet, hans ufortjente nådegave til menneskeslekten.

Nasjoner i fortiden likte ham ikke og det gjør heller ikke nasjonerne i vår tid. De liker heller ikke hans navn. De bruker det ikke og forsøker på den måten å ignorere hans eksistens, å utviske hans navn av menneskenes erindring. Men merkelig nok har nasjonene ikke vært i stand til å fjerne hans navn fra historien. De har ikke kunnet forhindre at det er blitt kunngjort vidt og bredt, ja, over hele jorden, nå i det 20. århundre.
Det er innlysende at den som bærer dette navn, må være større enn alle nasjonene til sammen. Hans navn er det største i hele universet. Det er det eldste navn som finnes. Det er udødelig. Det bæres av den største i himmelen og på jorden. Det er like uforgjengelig som den som bærer det. Nasjoner i fortiden lærte det å kjenne. Nasjoner eller stater i vår tid vil på lignende måte lære dette uforlignelige navn å kjenne. De vil om kort tid gå til grunne men dette uforlignelige navn vil bestå. Før de går til grunne, vil de imdlertid måtte erkjenne at den som bærer dette navn, er den Høyeste.

Avgudene i det hamittiske landet i fortiden som det her er tale om, hadde sine magipraktiserende prester og andre representanter, deriblant de ansette mennene Jannes og Jambres. Hvem var så  den historiske skikkelse som den sanne Gud sendte for at han skulle tale og handle i hans personlige navn. Det var ikke en som var fremmed for landet. Nei, 80 år tidligere var han blitt født i dette hamittiske landet som lå i sør. Han  var således nå en gammel mann, sikkert for gammel til noen ville gjenkjenne ham som en mann som flyktet fra landet 40 år tidligere, en mann som de kunne ha følt seg berettiget til å slå i hjel som manndraper. Allerede like etter at han var blitt født hadde de villet drepe ham ved å la ham bli kastet i deres hellige elv, som de tilba som en gud. Han ble imidlertid reddet av den daværende herskerens datter som ynkedes over ham da han lå i en håndlaget kiste av rør som fløt på vannet ved elvebredden. Hun følte seg tilskyndt til å adoptere denne vakre gutten og hun ga ham et passende navn som betyr dratt opp eller frelst ut av vannet, det vil si Mo sheh eller som vi uttaler det idag. Moses. Dette var et nederlag for elveguden, som ikke fikk lov til å oppsluke ham.

Tydeligvis uten å være klar over at han ble ledet til det, overlot herskerdatteren spebarnet til dets mor, Jokebed for at hun skulle amme den lille gutten og oppdra ham inntil han var gammel nok til å bo i herskerens palass. Hun handlet edelmodig stikk i strid med sin fars ( farao) grusomme folkemordspolitikk overfor de fremmede som bodde som slaver i hennes land. Den lille gutten som var i livfare. Unngikk på den måten å bli drept av sitt folks undertrykkere og han ble ikke opplært til å dyrke landets mange falske guder. Denne gutten som tydelig var utpekt til å spille en betydningsfull rolle i historien, fortsatte å føle seg sterkt knyttet til sitt folk og dets religion, selv om han de fleste av de første 40 årene av sitt liv var ved kongens hoff og ble opplært i landets verdslige visdom. I sin harme over den grusomme behandling som hans landsmenn ble utsatt for som slaver, forsøkte han å få i stand en frihetsbevegelse. Det endte med blodsutgytelse og han måtte flykte for å redde livet.

Den Gud som sendte Moses tilbake. Du skal si til israelittene ( Jakobs etterkommere) at det er Jehova, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud som har sendt deg til dem. Dette er mitt navn for evig, dette er min tittel i hver generasjon....( 2.Mos 3:15-18)

Er du enig i at Jesus er Gud og ikke en engel?

Så du tror ikke Jesus er Gud?

Joh 10. 30 sier:
Faderen og Jeg er ett.




Er du enig?

Er bibelen en autoritet for deg?