KristenDate på iOS og Android
Skriv en hilsen til alle på KristenDate.no
Skriv i megafonen
Skriv i megafonen

Forum >> Religion og tro >> Debatt


Anonym

Det naturlige mennesket, vårt "kjød", tar anstøt av evangeliet

(fra forkynnerern Øivind Andersen) 
DEL 1:

Evangeliet er snakk om frigjøring, men det setter det naturlige mennesket i oss utenfor. Det naturlige mennesket kan nok erkjenne sin udugelighet og avmakt. Det kan både ønske og be om "nåde". Men enten det ber om hjelp eller "nåde", mener det at Gud skal legge sin kraft ned i det naturlige menneskets natur i oss, omskape den, forbedre den, og hjelpe til selv å leve etter Guds vilje. Det naturlige mennesket i oss vil at Gud skal tilgi "kjødet", den medfødte natur, dets synder. 
Men det hverken kan eller vil Gud!
Evangeliet forkynner at vårt kjød kan ikke forbedres og kan ikke bli gudfryktig (Rom. 8, 7). Det måtte forkastes, og istedet fullbyrdet Gud den rettferdighet vi trenger i hans Sønn som gikk i vårt sted (Rom. 8, 3). Men først på det vilkår at han får felle dommen over vår egen medfødte natur og vi oppgir all tanke på at Gud skal omskape og forbedre den, og istedet utevere den til døden, og at vi istedet tar imot den rettferdighet Gud har fullbyrdet for oss i Kristus. 

Den som vil ta imot Kristus, må oppgi seg selv og sin egen rettferdighet. Det er ikke nok han erkjenner seg som en stor synder, men som en fortapt synder, som ikke kan hjelpes eller forbedres etter hva han er i seg selv, men trenger en ny rettferdighet og et nytt liv: Den rettferdighet og det liv Gud har gitt oss i vår Stedfortreder. 

Men dette tar det naturlige mennesket anstøt av. 
Det strider mot vår fornuft, følelse, vilje og religiøse innstilling, kort sagt: mot vår egen natur. 

Det naturlige mennesket vil gjerne at Gud skal hjelpe det. Det vil også gjerne at Gud skal forbedre det og tilgi det. Men det vil ikke under Guds dom, og det vil for all del ikke bli forkastet av Gud som ubrukbar og fordømt. Dette hadde Paulus fått erfare, se Fil. 3, 3-10. Å møte Kristus og bli en kristen hadde kostet ham alt det han var i seg selv. Han fikk oppleve at det å ta imot Kristus var for ham å utlevere seg selv og sin egen gudsfrykt til døden, Gal. 2, 20. 
Evangeliet frigjorde ham på det vilkår at Gud felte dommen over hele hans fortid, ikke bare hans åpenbare synder, men også hans rettferdighet. Han ble rettferdiggjort av tro, ikke av gjerninger (Ef. 2, 2-9).
Defor sier han: "Jeg skammer meg ikke over evangeliet". 

Dette anstøt kommer enhver som Gud kaller til omvendelse, å stå ovenfor, og kommer til det punkt da en må enten oppgi seg selv og den kristendom man har prøvd å lage seg selv, eller gripe frelsen av uforskyldt nåde, uten tanke på rettferdihet i seg selv. 
Eller man prøver å redde sin egen selvlagde kristendom og blir uten Kristus og hans frelse.

(fortsetter)
Anonym
(fortsettelse, DEL 2)

Og du som har tatt imot Kristus og hans rettferdighet: Regn med at veien er smal!

Du kommer til å møte mostand og innvendinger fra ditt eget hjertes indre! Din naturlige forstand protesterer, dine følelser protesterer, din naturlige "gudsfrykt" protesterer mot å leve på en annens rettferdighet.

Men ikke bare det: Du kommer til å møte motstand fra alle religiøse mennesker som ennå ikke har grepet evangeliets hemmelighet. Og verst blir denne motstanden når du møter den fra dem som er nidkjære for Gud og hans rike, men aldri har gått konkurs på sin egen naturlige gudsfrykt. ......

"Frelse" er et av de største ord i Bibelen. 
Det er uttrykk for frukten og virkningen av Jesu fullbrakte verk. Og enhver kristen burde titt og ofte grunne på hva han har i frelsen. Det kan hjelpe en hjelpe en over en megen motløshet, og det er et mektig våpen mot sjelefienden.  Når mange troende har så lett for å gå trett i kampen, er en av hovedgrunnene at de så lite besinner seg på hva de har i Kristi fullbrakte verk. 

"Frelse" betyr intet mindre enn en fullkommen befrielse fra synden og alt det synden har brakt med seg.
Her er det lærerikt å betrakte Paulus bruk av ordet. Med "frelse" mener han den fullkomne befrielse fra Guds vrede på dommens dag og dermed en befrielse fra syndens straff, døden eller den evige fortapelse. Se i ord som 1.Tess. 1, 10  -  Rom. 5, 9, 13, 11  -  1. Kor. 3, 15; 5, 5. 
På alle disse steder betyr "frelse" at de troende kommer til å stå fullkomne, frie fra synden og dens følger på dommens dag. Men dermed betyr frelse også en fullkommen adgang til å leve med Gud og få del i hans herlighet (sammenlign 8, 17). 

Visstnok opplever ingen troende den fullkomne virkeliggjørelse av denne frelse før på dommens dag. Man han har likevel personlig delatktighet i den allerede her i verden, og kommer til å oppleve den fulle virkeliggjørelsen av den så sant han blir i troen. Derfor taler Paulus ofte om at de troende ER frelst (Ef. 2, 8), fordi de i Kristus eier det som fullt virkeliggjøres på den store dag da den endelige dom felles.
Les her Kol. 1, 21-23.  Vi som i oss selv er fremmede og fiender ved vårt sinnelag i de onde gjerninger, vi blir ved Jesu død på Golgata fremstilt for Gud hellige og ulastelige og ustraffelige.
Legg nøye merke til dette!

Du vet hva du er i seg selv. Nå sier Ordet at du ved Jesu død kan komme til å stå hellig for Gud. Det er mer enn ord kan uttrykke! 
Og ulastelig, det vil si slik at Gud ikke har noe å laste deg for, ingen ting å utsette på deg. 
Og ustraffelig, det vil si at Gud ikke har noe å straffe deg for. 

(fortsetter)
Anonym
(fortsettelse, DEL 3)

Tenk å vite at slik kan en står for Gud på dommens dag!

Her gir Ordet svar på et brennende spørsmål: Hvordan skal Gud bli virksom i mitt hjerte til frelse? Hvordan skal jeg bli fri min synd? Hvordan skal jeg bestå for Gud? 

Jo, ved å gå inn under evangeliets innflytelse, da kommer du også under Guds innflytelse. Det stilles bare en eneste betingelse: Ta imot evangeliet i tro. Og senere bli i troen.  Evangeliet er en kraft til frelse for hver den som tror.

Det er altså ikke spørsmål om hvem en er eller hvordan en er, men at en griper evangeliet og kommer inn under dets innflytelse og senere blir værende under denne innflytelsen. Sammelign Kol. 1, 23 "...så sant dere blir værende i troen, grunnfestet og faste og ikke lar dere rokke fra det håp evangeliet gir.".........

Ut fra dette forstår vi at et menneskes forhold til Gud er nøyaktig slik som hans forhold til evangeliet. 
Det kan hjelpe oss å skjelne mellom sann og falsk åndelighet. 
Mange mennesker er fromme og religiøse. De ber mye til Gud, kjemper menneskelig talt mye mot sin synd. Men de har aldri for alvor tatt imot Ordet om den uforskyldte nåde (ufortjente nåde). Ja, mange gjør enda motstand mot dette ord og mener det er "for lett" å ta imot frelsen på denne måten. .....

Det er en villfarelse å tro at en kan stille seg i ett forhold til Gud og i et annet forhold til Ordet om Kristi fullbrakte verk. 
Bare den  -  men også hver den, som i sitt hjerte tar imot evangeliet om Kristus, kommer i det rette forhold til Gud. "For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved TRO skal han leve."

En slik rettferdighet kunne intet menneske skaffe seg selv. Uten en slik rettferdighet kan ingen komme til å stå hellig, ulatselig og ustraffelig for Gud. Ja, ikke en gang Gud kunne skaffe oss den ved å forbedre oss, fordi vår natur var ødelagt av synden. 


(SITAT SLUTT)


ALT AV NÅDE!
Anonym
   

"LA INGEN RØVE SEIERSPRISEN FRA DERE (vi har altså fått den!), om noen prøver det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir av med SYNER, blir OPPBLÅST AV SITT KJØDELIGE SINN ." Kol. 2, 18.
Anonym
For deg er "den gode gjerning" lovens gjerning i den gamle pakt, å holde budene skrevet på steintavler, den Paulus i 2.Kor. 3, 7 kaller "dødens og fordømmelsens tjeneste", les versene der NØYE!

Omvend deg så blir du frelst. Valget er ditt.
Anonym
2 korinterne kap 3 helt fantastisk tekst Pensjon. den oppfordrer oss til å leve i loven ved ånden. loven som før var kald og død, som vi ikke klarte å holde av oss selv, men nå har kristus kommet og gjort loven levende ved sitt offer og ved den hellige ånd som renser og skaper i oss en mulighet til å leve i loven/i kristus der det er ingen fordømmelse, når vi velger å bryte loven da er vi igjen under synd og trenger omvendelse ved den hellig ånds kraft til å bli i loven.


2 kor 3 vers 6-11

6.han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.  7 Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hugget i stein, var omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt.  8 Hvor mye klarere stråler ikke da glansen fra Åndens tjeneste?  9 For hadde den tjeneste som fører til fordømmelse, en herlig glans, så må den tjeneste som fører til rettferdighet, stråle med en enda rikere glans. 10 Ja, det som den gang strålte så klart, har nå helt mistet sin glans. For nå stråler en herlighet som er så uendelig mye klarere. 11 Men når det som tok slutt, strålte så herlig, hvor mye herligere er ikke da glansen av det som består?

Se på loven under denne tanken at loven er traffikreglene så lenge vi følger dem lever vi trykt og godt under dem, men når vi bryter dem da står vi ifare for å skade andre og ikke bare andre det kan også skade vår økonomi ved at politiet gir oss bot eller fengsel. Hvor mye bedre er det ikke for oss som kan komme til han å be om tilgivelse og et nytt sinelag om å ikke gjøre den synden mer, ved den hellige ånds kraft.

Helligdommen er et bilde på dette



Alt du skriver her er feil. Det står IKKE NOE i teksten du har gjengitt at den oppfordrer oss til å leve i loven ved ånden, heller ikke at loven var kald og død. Det er vranglære.

Les Rom. 8, vers 3 og 4, se om du forstår hva som står der. Det er skrevet til jødene i Rom, kap. 7, 1: "Eller vet dere ikke brødre , at JEG TALER TIL SLIKE SOM KJENNER LOVEN." Bare jødene kjente den.

Det står INGEN STEDER i NT at vi troende hedninger har fått DHÅ for at vi kan holde loven. Gjør det det, så vis meg det.

Les også Ef. 2, 15 og Kol. 2, 14, som sier at loven og budene er både AVSKAFFET OG NAGLET TIL KORSET!

Det er ikke mer å diskutere, samme hvor "fantastsisk"  du synes teksten i 2. Kor. 3, 7 ff er! Jeg regner med du synes alt som har med loven å gjøre er det. 
Anonym


Det er bare å slå fast at det Øivind Andersen sier om religiøse mennesker i innlegget, til fulle har slått til, både i denne tråden og de fleste andre som det kommenteres på nå. Det er trist. 

Forkynner og forfatter Adolf Bjerkreim, nå avdød, samlet stappfulle hus hvor han enn forkynte. Han var kjent for sin nøye utlegning om Guds ord, hvor viktig det er å virkelig se hva som sies i Bibelen, ta seg tid, lese sakte, stoppe opp og grunne på det. 
Han skrev også en bok som het noe sånt som "To pakter - to slags barn" (husker ikke ordrett). Der tok han for seg de religiøse, de som som holder seg til Sion-pakten (loven), et bilde på trellvinnen som føder barn i trelldom, de skal ikke arve løftessønnen Kristus (se Gal. 4, 21 ff). 
Motstykke til trellkvinnen er "den frie kvinnen" (Sara) som fødte løftessønnen Kristus, som frelser oss bare av nåde ved tro. Bjerkreim skriver at de to typer barn går ikke sammen.
Boken er ikke å få kjøpt. 

A.Bjerkreim har også skrevet "Ordet om Korset "(1945). Den er heller ikke få kjøpt, men kan leses digitalt på nasjonalbiblioteket.no.  I den tar han også opp de religiøse og selvrettferdige som vil ha del i æren av sin frelse ved egne gjerninger, de selvrettferdige.
Å være frelst av nåde ved tro blir for lettvindt for dem, man må yte for å få noe igjen! Og det er skrekk og gru for hva som kan vente oss mennesker. De tåler ikke de som er frelst av bare nåde og ser nærmest ned på dem.
Anbefaler å lese boken, den er god på mange andre måter. 

Både Øivind Andersen og Adolf Bjerkreim var svært godt kjent med kristenlivet i vårt land, de hadde forkynt en hel mannsalder begge to, og var svært kunnskapsrike i Guds ord. Sine erfaringer i menighetslivet holdt de ikke skjult.  Ikke noe ser ut til å ha endret seg i dag, det ser ut for å være like aktuelt.