Nei, alder er på ingen måte bare et tall, i alle fall ikke mentalt, men fysisk kan det nok være det.
Jeg tror kunnskap om menneskesinnets utvikling og væremåte vil kunne være en god "radar" dersom man søker å dele sitt liv med noen. Denne kunnskapen kan en få ved å lese litt psykologi eller psykiatri i lettere eller tyngre form. Noen er så heldig kanskje at de har en slik "radar" innebygget i seg, kanskje fått den i arv.
Det er en kjent sak at noen stopper opp i mental utvikling allerede som barn, selv om intellektet fortsetter å utvikle seg. Slike mennesker kan virke unormalt normale, sjarmerende og hyggelige, men mangler totalt empati. Som regel evner de ikke å gå i dybden i mellommennskelige spørsmål. Men de er uhyre vanskelige å avsløre, de er mestere i å skjule sine "mangler", og de lærer hvordan de skal oppføre seg av andre, det kommer ikke naturlig fra deres eget indre og er ikke ekte. Mange, og særlig snille og empatiske mennesker, går ofte i fella og blir offer av slike. De får aldri oppleve ekte kjærlighet, og ofte kan det bli et liv i frustrasjon, kaos, selvbebreidelse, utnytting, nedverdigelse, frykt og tragedie.
Det finnes både introverte og ekstroverte av slike typer. Og både på internett og i fagbøker, til og med i ukeblader, kan man lese seg til faresignaler man bør være obs på. I kristne miljøer finnes de også. Noen mener at deres kararktertrekk blir mer og mer vanlig i den tidsånd vi har nå...men etter mitt syn trenger det ikke bety at deres mentale utvikling stoppet opp som barn, det kan være like mye en påvirkning av miljø. Så man skal ikke være for snar med å sette "diagnose" på noen, all kunnskap kan misbrukes.
Nei, så alder er definitivt ikke bare et tall.
Ellers tror jeg noe av det viktigste i et forhold er å kunne samtale samtale MED hverandre, ikke TIL hverandre. Tillit er ikke noe man kan kreve, det må bygges opp og gis av en selv. Og uten gjensidig tillit vil et samliv ikke bli godt. Med gjensidig tillit tror jeg det også vil bli lettere å leve MED at vi er ulike, for ingen er like, og en "sjelevenn" tror jeg ikke finnes, derfor tror jeg heller ikke vi bør prøve å "forandre" hverandre. Men i et hvert forhold må begge gi, og begge få.
Livserfaring er heller ikke å forakte, men ikke noen premiss for et godt forhold.
Ellers tror jeg noenlunde lik alder stort sett er det beste på lang sikt.
Samliv kan nok være en krevende øvelse, på godt og vondt, men lærer begge av sine feil er det alltid håp om at ting blir bedre....til og med skikkelig bra. Butter det imot kan man også søke hjelp, vær ikke redd for det.
Imidlertid er det alltid en glede å se par som tilynelatende ser harmoniske og lykkelige ut og har det godt med hverandre.
LYKKE TIL!
Bare noen tanker....i forbifarten.