"Misgjerningens mysterium" begynte å fungere i kirken på Paulus sine dager. Det overveldet til slutt evangeliets enkelhet og ødela Kristi lære, og kirken gikk inn i ørkenen. Martin Luther, og andre reformatorer, oppstod i Guds styrke, og med Ordet og Ånden gjorde de sterke fremskritt i reformasjonen. Den største feilen vi finner i reformasjonen er, reformatene sluttet å reformere. Hadde de gått videre og videre, til de hadde forlatt den siste vestlige delen av Pavedømmet bak seg, slik som naturlig udødelighet, barnedåp, treenigheten og Søndagshelligholdelse, ville kirken nå være fri for sine feil. "- (James White, Review and Herald, 7. februar 1856, s. 148)
"Treenighetslæren som ble opprettet i kirken av Nice-rådet A. D. 325. Denne læren ødelegger Guds personlighet og sin Sønn Jesus Kristus, vår Herre. De beryktede, tiltakene som det ble tvunget på i kirken som vises på sider av kirkelig historie, kan godt føre til at alle troende i den læren vil rødme. "- (J.N. Andrews, Review and Herald, 6. mars 1855)
"Mine foreldre var lenge medlemmer i kongregasjonskirken, med alle deres omvendte barn så langt, og håpet at vi også ville forene dem. Men de omfavnet noen poeng i deres tro som jeg ikke kunne forstå. Jeg vil bare nevne to: deres dopmodus og treenighetslæren. Min far, som hadde vært en diakon lenge stående med dem, arbeidet for å overbevise meg om at de hadde rett i doktrinets punkter. Respekten til treenigheten, konkluderte jeg at det var umulig for meg å tro at Herren Jesus Kristus, Faderenes Sønn var også den Allmektige Gud, Faderen, ett og samme vesen. Jeg sa til min far: "Hvis du kan overbevise meg om at vi er en i denne forstand, at du er min far, og jeg din sønn; og at jeg er din far, og du, min sønn, så kan jeg tro på treenigheten. »- (Joseph Bates, Selvbiografi av eldste Joseph Bates, 1868, s. 204)
"For å tro på denne doktrinen( Treenigheten ), må vi, når vi leser skriften, tro at Gud sendte seg selv inn i verden, døde for å forene verden til seg selv, oppreiste seg selv fra de døde, stige opp til seg selv i himmelen, pleier for seg selv i himmelen for å forene verden med seg selv, og er den eneste mellommann mellom mann og seg selv. Vi må også tro på at i Getsemanehagen ba Gud til seg selv om det var mulig å la koppen gå fra seg selv og tusen andre slike absurditeter." ( (J.N. Loughborough, Review and Herald, November 5, 1861)