Forum > Religion og tro > Debatt

Det andre trinnet er å akseptere kallet, ikke det som kommer fra himmelen i form av en stemme, men det som vibrerer i hjertet med en stille hast. Jesus aksepterer sitt oppdrag i stillhet, han jager ikke etter berømmelse, han drar til ørkenen, han faster, han forblir stille.

Dette trinnet er et trinn med radikal introspeksjon, det er beslutningen om å trekke seg tilbake fra støy, både eksternt og internt. Her begynner individet å oppfatte at sannheten ikke finnes i ferdige svar, men i dyp lytting til ens eget vesen. Det er øyeblikket hvor reisen får intimitet, sjelen begynner å veilede, sinnet blir redd og ensomhet slutter å være fravær og blir til felleskap. Egoet motstår, men noe mer sannt har allerede begynt å lede.

Det femte trinnet er praktisering av nærvær. Sann spiritualitet begynner å manifistere seg i hverdagslige gester, det er ikke lenger et skille mellom det hellige og det hverdagslige. Jesus utførte ikke mirakler for å imponere, hver gest ble gjort i total nærvær med full intensjon. Dette trinnet er starten på et bevisst liv, hver handling blir en åndelig handling, blikket renses, hørselen helliggjøres, kroppen blir et tempel, og nåtiden et alter. Sinnet dominerer ikke lenger som før, og hjertet begynner å lede. Herfra slutter den åndelige veien å være teori, den blir til et legemliggjort liv, alt som var eksternt begynner å reflektere det som er inni, og verden, som en gang var en scene for kamp, åpenbarer seg som en mester og et speil.

Når man tar disse fem første stegene, begynner vandreren å innse at de ikke samler visdom, de tømmer seg selv. De etterlater seg filtre, frykt og begrensninger. Sjelen som en gang var kvalt begynner å puste, spiritualitet slutter å være et konsept og blir en naturlig tilstand, men denne begynnelsen,selv om den virker fredfull, er den mest krevende, fordi det er her gamle grunnvoller blir brutt. Ofte er dette øyeblikket ledsaget av kriser, forhold endres, formål rakner, arbeidet mister mening. Det som skjer er ikke ødeleggelse, det er åpenbaring.

De gamle må død for at det nye skal bli født, men det er her mange gir opp, for de føler smerte, men ser enda ikke lyset. Reisen har imidlertid allerede begynt.

Disse fem første trinnene er grunnlaget for hele reisen til den 33. Uten dem er ikke resten bærekraftig. De skaper det indre rommet hvor lyset kan bo. De fjernet ruinene, og fremfor alt avslører de en dyp sannhet. Opplysning er ikke noe som oppnås, det er noe som blir avslørt. Når det vi ikke er fjernes.

Jesus begynner ikke med folkemengder i begynnelsen av sitt oppdrag, han begynner i anonymitet i ørkenen, i det intime er det sjelen som kaller, og verden, uansett hvor støyende den er, klarer ikke å stilne dette kallet.

Hvert skritt er subtilt, men likevel dyptgående. De er stille brudd som åpner indre portaler, og når de først er krysset, er det ingen vei tilbake. Vesenet begynner å omformes innenfra. Du oppfatter deg selv mindre som en eier og mer som et instrument. Du begynner å se mennesker med mer medfølelse, og andres smerte er ikke lenger fjern. Hjertet begynner å utvide seg, og i denne prosessen samstemmer bevisstheten med det opprinnelige formålet.

De første stegene er grunnlaget for klar kjærlighet. En kjærlighet som ikke krever, ikke dømmer, ikke trygler, den bare flyter. Det er viktig å huske at det ikke er hastverk på denne veien. Hvert steg har sin egen tid, sitt eget tempo, sin egen sesong. Utålmodighet er egoets felle. Overgivelse er åndens hemmelighet.

Jesus levde hvert trinn fullt ut, han hastet ikke med miraklet. Han vandret med tilstedeværelsen, selv om han visste hvor han skulle dra. Dette lærer oss at det sanne mirakelet er å forbli hel, selv midt i kaos. Det som begynner som en søken forvandles til en vei, og det som virket eksternt, avslører seg som noe som alltid var inni oss.

Disse fem trinnene er det stille kallet til alle som føler at det er noe mer. At de ikke ble født bare for å overleve, men for å virkelig våkne. Dette handler ikke om doktrine, dette handler ikke om religion, det handler om indre sannhet. En bevegelse av sjelen mot sitt hjem, og dette hjemmet er i strid med hva vi kanskje forestiller oss. Det er ikke himmelen, det er i det våknede hjertet som fullt ut bebor nåtiden.

For hvert steg krever reisen mer dedikasjon og mer sannhet. Etter de første fem bevissthetsportene går den reisende inn i en fase med intens indre transformasjon. Der dilemmaer ikke lenger kommer utenfra, men dukker opp fra de dypeste lagende i psyken. Her blir søkeren kalt til å konfrontere de mest krystalliserte aspektene ved sitt ego, stolthet, forfengelighet, nød og kontroll. Det er ikke lenger noen måte å gjemme seg bak roller, den overfladiske glansen famler og avslører hva som virkelig lever i oss.

Da Jesus begynte sitt offentlige oppdrag, hadde han allerede gått gjennom disse indre prøvelsene. Han søkte ikke berømmelse eller annerkjennelse. Bare sannheten, og det er denne samme holdningen som det sjette trinnet krever, en radikal avståelse fra behovet for godkjenning. Nå handler ikke reisen lenger om å behage verden, det handler om å være tro mot sjelen

I det sjette trinnet er hovedinnvielsen å lære å tape, ikke som en fiasko, men som en renselse. Egoet styrte lenge handlingene våre av frykt for ikke å være nok. Det skapte masker, forsvar, strategier, men på dette stadiet begynner slike mekanismer å smuldre opp. Smerte dukker opp som en lærer, ikke som en straff. Sjelen, som nå er mer våken, begynner å belyse skyggen med medfølelse, og egoet innser at det ikke lenger kan kommandere reisen.

Jesus lærer dette ved å la seg avvise av sine egne. Miskrediteres av lovens doktorer. Alene i folkemengden, han klamrer seg ikke til prestisje, han forblir standhaftig i det han er. Dette trinnet krever at vi lærer å være ingenting i verden for å være alt i essens. Sann styrke fødes fra sårbarhet.

Det syvende trinnet markerer bruddet med nedarvede identiteter. Her begynner familiens kulturelle og sosiale roller å rakne. Det er ikke lenger mulig å opprettholde bildet som andre projiserer. Det er øyeblikket med åndelig depersonalisering, ikke som fremmedgjøring, men som frihet.

Jesus bryter med fariseernes forventninger, men også med disiplenes illusjoner. Han kom ikke for å passe inn i merkelapper, og det gjorde ikke vi heller. Dette steget kan være smertefullt, fordi det innebærer å si nei til det som en gang definerte oss.

Venner kan drive bort, slektninger forstår deg ikke helt og gamle drømmer kan dø. Men alt dette er en del av fornyelsen. Bare de som aksepterer å dø fra det som har vært, kan bli født på ny. Og det er på dette tidspunktet at søkeren begynner å oppleve friheten ved å være, uten å måtte forklare.

I det åttende trinnet berøres det emosjonelle såret ved roten. Dette er et følsomt punkt på reisen, hvor tidligere traumer, ubearbeidede smerter og undertrykte minner kommer til overflaten. Ikke for å straffe oss, men for å bli helbredet. Sann spiritualitet løper ikke fra smerte, den dykker ned i den med åpne øyne.

Jesus gråt over Lasarus, følte dyp medfølelse med andres smerte. Tillot seg selv å føle forlatthet, avvisning og misforståelse. Han viser oss at sjelen ikke trenger å være usårbar for å være lysende. Helbredelse skjer når vi slutter å kjempe mot det vi føler og begynner å elske selv de ødelagte delene av oss selv. Dette trinnet er en tilbakevending til hjertet. Et møte med det sårede barnet, den misforståtte tenåringen, den utmattede voksne. Alt dette reintegrerer og sjelen blir hjemme igjen.

Det niende trinnet leder oss til den symbolske ørkenen, rommet der det ikke finnes flere distraksjoner. Der sjelen blir alene med seg selv, her blir stillheten et speil, og det er ikke alltid et mildt speil. Ørkenen er stedet der støyen opphører slik at sannheten kan gi gjenklang. Det er der sjelen innser at det ikke er noe igjen å gjøre, bare å være. Dette trinnet tester ut din utholdenhet på prøve, ofte føler de seg forlatt, retningsløse, uten synlig belønning. Men det er i denne tomhetens tilstand at lyset trenger inn.

Jesus tilbrakte 40 dager med faste, konfronterte sine egne indre demoner. Han motsto forførelsen av den falske makten. Han flyktet ikke fra ørkenen, han bebodde den og han viste oss at det er i den tilsynelatende tomheten at den guddommelige tilstedeværelsen åpenbarer seg tydeligere.