Vi kristne elsker å snakke om nåde. Men når et ekteskap ryker, dukker lovboken fort opp. En mann blir skilt. Før vi vet detaljene, kommer alvoret og formaningen. Så får vi vite at han er troende, hun er ikke – og at det var hun som gikk. Plutselig er han «fri». Plutselig er det «bibelsk dekning». Plutselig er nåden på plass.
Ser vi det selv? Vi gir ikke nåde først. Vi etterforsker først. Vi må vite hvem som har skylda før vi kan være rause. Det ligner mer på et rettssystem enn på evangeliet. Ja, Bibelen taler om ekteskap. Ja, sannhet betyr noe. Men skilsmisse er ikke bare teologi – det er smerte. Hvis nåden bare gjelder den som kan bevise at han var uskyldig nok, da er det ikke nåde. Da er det loviskhet. Kanskje vi trenger å bli flinkere til å møte mennesker med Guds hjerte – før vi begynner å analysere saken. For vi trenger nåde alle sammen. Nåde er en gave - ikke noe vi har fortjent.