For mange kristne er det en dealbreaker at daten ikke er det, men om alle kristne single i Norge skal finne seg kjæreste og ektefelle, så må noen faktisk våge å velge en/ei som ikke er det. Det er rett og slett ikke nok single av hvert kjønn til at kabalen går opp.
Jeg var gift med ei som ikke er troende. Har lyst på ei som deler min tro, men er åpen for at jeg ikke finner det. Da er det viktig at hun i hvertfall har kristne grunnverdier i livet og at hun respekterer meg og min tro. Alkohol har jeg ikke noe problem med, bare det ikke er fyll og fest hver helg. Vi kan nok alle ha noen kriterier som gjør at vi kanskje går glipp av drømmedama eller drømmemannen. Derfor tror jeg det kan være sunt å ha et åpent sinn i jakten på kjærligheten, uten at vi går på akkord med egne verdier.
Jeg tenker at det blir litt for dumt å finne en partner der en ikke kan dele det som betyr mest for deg.
En annen ting er om det skulle komme inn noe i ekteskapet som kreves bønn og enhet for å stå imot, så vil den kampen være tapt med en ikke troende partner. Jeg prøver å se praktisk på det.
Har du i utgangspunktet et kall, (som alle har) så kan det toget gå om en velger å være ulydig og gifte seg med en ikke troende partner. Hvis en venter på en partner som ikke er kristen, så vent til partneren blir frelst. Som kan være et tegn fra Gud på å gå videre til en ektepakt.
Ellers så er jeg enig at vi skal ha et åpen sinn i valg av partner, men ikke greit å gå på akkord med Guds verdier.