Som barn hadde jeg et sinn med mange spørsmål. Hva skjer? Hvor er jeg? Hvorfor ondskap? Det hele kokte ned til en eneste mørk tanke, en slags redningsplanke. Hva er det å være redd for, alt er jo bare en illusjon. Spranget fra barnets vakre verden til den voksnes grusomme tok jeg med sjumilsstøvler. Siden har jeg vært besatt av å løse problemstillingen om være eller ikke være.
På mine gamle dager studerte jeg metafysikk, for var det ikke kollapset i den menneskelige psyke og galskapen ved den menneskelige intelligens som skapte og fremstilte atombomben? Studiene i metafysikk gav meg innsikt i parapsykologiens prekognisjon og jeg fikk et nytt syn på tidsbegrepet gjennom boken til romfartsingeniøren J. W. Dunne, An Experiment with Time. Jeg oppdaget så, gjennom mitt eget eksperiment med tid at Dunne hadde rett. Det var mulig å se inn i fremtiden i drømmen. Dette var en oppvåkning for meg, for jeg skjønte at dette innebar et dypt filosofisk spørsmål. Må vi ikke nødvendigvis være i fortid når det er mulig å drømme om fremtid? Fordi denne virkeligheten er i fortid er det psykisk mulig gjennom prekognitiv drøm å tilegne seg informasjon om den virkelige virkelighet, som er i nåtid. Spørsmålet om illusjon var derved fullt og helt besvart. Denne virkeligheten er en illusjon.
Hukommelsen.
Hukommelse kan defineres som evnen til å innkode, lagre og gjenhente informasjon. At hukommelsen er nært knyttet til det vi kaller intelligens kan jeg gi et personlig eksempel på. Når hukommelsen styrer størrelsen på intelligens etter hvor intelligent hver enkelt av oss ”leser” av hukommelsen, og når vi historisk sett vet at de mest intelligente av oss gjorde det mulig å framstille atomvåpen og derved muligheten til å utslette oss selv, hadde vi ikke da vært mer tjent uten hukommelsen? Misforstå meg rett, for jeg er ikke ute etter å finne måter å slette hukommelsesevnen, bare å stille spørsmålstegn ved nytteeffekten av den. Derfor vil jeg innføre et nytt begrep: prekognitiv hukommelse.
Forts.