Jeg synes de tanker som trådstarter har tatt opp er interessant, fordi Jesus selv advarer menigheten mot fariseernes surdeig. Så blir da spørsmålet hva som er denne surdeigen, om det er fariseerne som mennesker han mener eller om det er den fariseiske lære? Jeg mener det siste. Vi kan anta at den fariseiske lære er kjent av NT forfatterne og av deres første lesere. Denne kunnskap om fariseismen har nok gått tapt gjennom årenes løp og dermed har det utviklet seg en feilaktig lære om den fariseistiske teologi. Den eneste rette metode til å fastslå den virkelige forskjell mellom kristendom og fariseisme må være den at en så nøye som mulig prøver å lære dem begge å kjenne. Særlig viktig er det å ha et korrekt kjennskap til fariseismens læresetninger og prinsipper. En eksakt kunnskap om fariseismen er av fundamental betydning når det gjelder å verne om kristendommens egenart. Den fariseiske lære var på Jesu tid en muntlig overlevering. Den ble etter hvert samlet i ulike jødiske skrifter, mest kjent av dem er Misjan, men det finnes også mange flere tekster. Disse tekster ble samlet ca 200 e.kr og har blitt til den rabbinistiske tradisjon som vi har i dag. Disse tekster gir da en god kilde til kunnskap om den fariseistiske teologi. Hva er så hovedforskjellene mellom fariseisme og kristendom? I korte trekk mener jeg det vil være læren om etikk og antropologi og i den om hvordan et menneske blir rettferdig for Gud. Kjerneteksten i konflikten mellom fariseisme og kristendom finner vi i Joh 8. Der Jesus og fariseere (som har kommet til tro på ham) gjensidig kommer med sterke anklager mot den andre part. Uten å gå i detalj så kan vi si at det dreier seg om jøder som mener det alvorlig med sin fromhet og sin lovlydighet, eller moderne sagt mennesker som har de høyeste etiske idealer, og som gjør alvor av sine moralske og sin religiøse tro. Fariseerne reagerer så sterkt på Jesu anklage fordi han kaller dem ufrie, ja han kaller dem djevelens barn. Frihet er grunnpilaren i hele den fariseiske system og den etiske streben og forkynnelse var grunnet på den, at den som viet hele sitt liv, helt og holdent til å oppfylle Guds vilje, slik den var åpenbart i loven, han eide dermed hele sannheten og var et fritt menneske. Fariseistisk teologi hevdet at å trenge inn i Guds lov betyr å finne den virkelige sannhet. Jesus sier at et ondt tre bærer ond frukt. Det betyr at så lenge treets rot/grunn er ond så vil frukten alltid være ond. Det betyr at en «god» handling som gjøres av et ondt menneske (et menneske som fremdeles er satans trell, ufrelst) ser Gud på som en ond handling nettopp fordi den som gjør det er ond av natur. Bare den som er virkelig fri kan gjøre de gode gjerninger. Virkelig fri er den som tror at evangeliet om Jesus Kristus død og oppstandelse er for dem. Fariseernes gjerninger er da onde fordi de gjør dem i den tro at de tror de er gode. Fordi de ville være rettferdige og fromme, ved lov, og forsøker å være det, er de blitt onde. Ganske enkelt fordi de har foresatt seg å bli gode. Den kristne tro er at Kristus er kommet for å frelse syndere. Her ligger forskjellen. Her er fariseernes surdeig.

For dem som ønsker å lese om dette tema så finnes det en bok som heter «Fariseisme og Kristendom» den ligger gratis på nasjonalbiblioteket nb.no sine nettsider. Den er Skrevet av Professor Hugo Odeberg. Om Odeberg sier den kjente teologen C.F Wisløff følgende: Sannsynligvis er Odeberg en av verdens fremste kjennere av rabbin