Hei :-) Vi er alle forskjellige, og akkurat det vil når man kanskje minst ønsker det, dukke opp til overflaten. Spesielt i ekteskap, så tenker jeg at akksept for hverandres ulike sider og vennskap, er alfa omega.
Står det noe i bibelen om vennskapets betydning før og i ekteskapet? Er det lurt å kaste seg inn i ekteskap uten et skikkelig fundament av vennskap i bunn?
Forventes det at man skal gifte seg med hverandre, så snart begge er litt gjensidig betatt av hverandre eller mistolkes som det? Er det mange kristne der ute, som tenker at man bør forlove seg, så snart man som to av det motsatte kjønn sitter i samme sofa eller kaller seg kjærester?!?
Kultur og samfunn var veldig forskjellig på bibelsk tid enn den er i vår tid her i Skandinavia. I vår del av verden er mann og kvinne så godt som likestilt og ikke minst med en likeverd som ikke eksisterte på bibelsk tid. Et ekteskap var mer en forretningsdeal mellom familier enn nødvendigvis kjærlighet og vennskap. Jeg tror nok at kjærlighet og vennskap utviklet seg over tid, men i dagens verden er jeg enig i at det er sunt med et vennskap som fundament.
I min ungdom hadde jeg bekjente som tilhørte "Smiths Venner". Når de fikk seg kjæreste så forlovet de seg omtrent med en gang uten at de egentlig kjente hverandre. Det synes jeg er vel raskt, men hva som er rett for dem må folk få bestemme selv. Jeg tror det er sunt å bli kjent med hverandre og utvikle respekt og aksept for hverandre i kjæresteperioden. Man bruker også kjæresteperioden til å la forelskelsen gro til dypere kjærlighet, noe jeg tror er viktig for å bygge et langt og godt ekteskap. Hvor lang den perioden skal være kan være forskjellig. Det kan være stor forskjell på et par i 20-årene og et par i 40-årene.
Noen er kjærester i flere år før de gifter seg og andre gifter seg etter kun få måneder. Hva som er riktig for dem må nesten folk bestemme selv.
Når jeg traff hun jeg giftet meg med så var vi kjærester i 1 år før vi giftet oss. Det var naturlig for oss.