Debatt

Opprettet 27.06.2017 av Anonym.

Død over prestasjonskristendommen!

"Prestasjonskristendommen har blitt erklært død i mange norske menigheter. Nådens lys har fått lov til å trenge inn gjennom trange kirkedører.

Dette er selvsagt ikke gode nyheter for maktmennesker som er helt avhengige av å ha lov og bud som våpen i møte med andre mennesker. Heller ikke for folk som har basert hele troen og selvbildet på sin egen evne til å leve opp til en viss form for «åndelighet». Enkelte gamle travere med bakgrunn i trosbevegelsen drar seg derfor i håret i møte med nådeforkynnelsens framvekst. Etter trosbevegelsens fall har enkelte av dem funnet utløp for sin loviskhet i en slags kvasi-katolisisme som får andre til å juble over deres nye økumeniske holdning, mens det ofte bare dreier seg om å finne nye utløp for det samme grunnparadigmet.

Om alt behov av prestasjon forsvinner i deres religion, mister de selve fundamentet. Derfor leser man stadig deres hjertesukk i kristenpressen for tiden. En typisk gjenganger kan parafraseres på følgende måte: «I gamle dager kalte vi synd for synd. Nå kaller folk det problemer eller utfordringer.»

Underforstått: Til helvete med terapi, prosesser og samtaler – det som trengs er god gammeldags omvendelse." Les resten her: http://www.davidsliv.com/?p=10921

Svar | Siter | Varsle | Overvåk

Svar på innlegg

#1. Postet 28.06.2017 av Anonym

De fleste i dette landet leser norsk, så siden noen her inne kun siterer Bibelen på engelsk gjør jeg det på norsk:

Lukas 8:11-15 sier:

Lignelsen(Lukas 8:4-8) er slik å forstå: Såkornet er Guds Ord(1.Pet 1:23). De på veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertene deres, så de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører. Men de har ingen rot. De tror en tid, men i fristelsens stund* (*eller prøvelsens stund) faller de fra. Det som falt blant torner, er de som har hørt, men som på vandringen kveles av bekymringer, rikdommer og livets lyster, og som ikke gir moden frukt. Men det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet.

Lukas 8:18-21 sier:

Se derfor til hvordan dere hører! For hver den som har, han skal få mer. Og hver den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han synes å ha(Matt 25:29). Så kom Hans mor og brødre til Ham, og de kunne ikke komme i nærheten av Ham på grunn av folkemengden. Og de sendte bud på Ham og sa: "Din mor og dine brødre står utenfor og ønsker å se Deg". Men Han svarte og sa til dem: "Min mor og mine brødre er de som hører Guds Ord og gjør etter det".

Jesus forklarer lignelsen for disiplene. Kornet er Guds ord. Vi er såbunnen.

Hvis vi ikke tar imot Guds ord, så tar den onde raskt bort Ordet straks vi hører det.
Hvis vi ikke lar Guds ord slå rot i oss, vil vi ble begeistret i starten, men når vi møter motstand, mister vi motet.
Hvis vi lar livets bekymringer, rikdommens bedrag og lysten på andre ting bli viktigere, kveles troen.
Hvis vi tar imot Guds ord, lar det slå rot i oss og gir det rikelig plass i våre liv, vil vi bære god frukt.

Denne lignelsen er både advarsler og et flott løfte. Vi har frihet til å velge hvordan vi tar imot Guds Ord. Hvis vi gir Gud plass i våre liv, vil det gi frukt. For Gud gir alle sjansen.

Dette er en fin lignelse. Ser vi på punkt 1-4. Dersom troen skal få gro og vokse trenger den næring, det er derfor vi trenger forkynnelse og undervisning. Dersom forkynnelsen gir troen dårlig næring, vil den dø (punkt 1-3). Gir vi troen vår riktig næring vil troen vokse og gro. Da vil også hjertet vårt være motagelig slik at Gud kan hjelpe oss med problemer og utfordringer vi har i livet, slik at vi kan endre kurs (punkt 4).

Det er akkurat det dette blogginnlegget handler om.

Svar | Siter | Varsle

#2. Postet 28.06.2017 av Anonym

Vet at du svarer meg fordi du er uenig med meg, men jeg er ikke uenig med deg her. Hvis du har lest blogginnlegget så leste du også at forfatteren (som forøvrig også har studert teologi) skrev:

Samtidig er det slik at mange – alle – som er «i Kristus» faktisk har ting de sliter med på ulike områder, i likhet med alle andre. Tro det eller ei: Det er ikke slik at alle troende er eksepsjonelt fantastiske supermennesker som får til det aller meste.

og videre:

For evangeliet inneholder en helt annen måte å tenke på. Evangeliets budskap er at «synden» ikke lenger er det som skiller mennesket fra Gud. For «synden» er gjort opp for. Jesus betalte bota. Men mye feilaktig kristen forkynnelse gjennom årene har tragisk nok ført til at «synderen» løper fra Gud på grunn av sin følelse av mindreverdighet, istedenfor å løpe til Gud av samme årsak!

Derfor handler det ikke bare om hvordan vi som kristne forvalter troen vår, men også hvordan vi gir den næring. Som man sår, høster man...

Svar | Siter | Varsle

#3. Postet 28.06.2017 av Anonym

David Åleskjær skriver videre:

Mye forkynnelse går ut på å formidle streng lov helt til folk innser sitt behov av nåde. Diverse forkynnere pisker folk fram til Kristus, som da liksom skal stå klar med plaster og blåse på. Jeg tror det er en forferdelig dårlig metode. Alle mennesker veit vel hva dårlig samvittighet er. Det er kun psykopater som aldri innser sine feil. Unge mennesker i dag går ofte rundt med svært lave selvbilder, og de trenger ikke religiøse ledere som trykker dem enda lenger ned. Vår tid er preget av høye prestasjonskrav som sliter ut folk, og da trenger vi ikke kristenvarianter som bare legger sten til byrden.

Jeg tror heller ikke vi trenger en flere tusen år gammel jødisk lov, som blant annet inneholder regler for sopp på hus og renhetsregler under menstruasjon, for å få nordmenn i 2017 til å innse at de trenger Guds nåde! Er det ting som den troende gjør galt, som hun/han i øyeblikket ikke veit at er galt, så vil nok Ånden vise det sånn etterhvert. Det er ikke slik at vi er nødt til å innse det først, for at vi så kan belønnes med Åndens vennskap. Det blir å sette kjerra foran hesten!

Synden er gjort opp for. Men problemer har vi alle. Anser vi dem for nettopp problemer, og tenker at Gud faktisk ønsker å hjelpe oss med problemer, tror jeg vi får et langt bedre utgangspunkt. Det handler ikke om «lunkenhet» eller «liberalisme», men om hvilke våpen som faktisk funker best i krigen mot de tingene vi ikke ønsker å ha i vårt liv. For slike ting finnes. Jeg kjenner ikke ett eneste menneske som ikke bærer på et grunnleggende ønske om å bli en bedre person. Og selv om «synden» ikke skiller oss fra Gud, skaper den problemer oss mennesker imellom. Vi trenger å gjøre opp med hverandre, bli godere mot hverandre. Vi trenger større doser av kjærlighet og Åndens frukter. Ikke for at Vår himmelske far skal bli fornøyd med oss, men for at vi mennesker skal få det godt sammen her på jorden.

Svar | Siter | Varsle

#4. Postet 28.06.2017 av Anonym

fortsettelse:

Dersom det i kristenheten blir større aksept for at vi alle driter oss ut innimellom, tror jeg det i praksis vil føre til at folk driter seg ut litt mindre enn før. Dagens oppheng i «synder» har nemlig den motsatte effekten. Jeg har for min del aldri vært i et miljø med så mye «synd», som da jeg var i et hyperradikalt og strengt kristenmiljø på 1990-tallet. Det var bare det at noen «synder» ble regnet for ekstra ille, og siden alle var så opptatt av å fordømme disse utvalgte «syndene», la man ikke merke til alle de andre «syndene» som var langt verre, og fikk da heller aldri startet på noen prosess for å ta et oppgjør med disse. (Tendensen gjør seg fortsatt gjeldende, i det som er fortsatt er igjen av disse miljøene. Det er fortsatt fullt fokus på et par utvalgte «synder», og da gjerne nettopp de få «syndene» man selv ikke begår – men samtidig null vilje til å gå i seg selv eller ta et oppgjør med en kultur som førte en rekke mennesker i grøfta.

Hvis målet er å booste sin egen religiøse selvfølelse og få stjerner i boka hos andre kristne, kan det være meningsfylt å vektlegge «synden» i stor grad. Om målet faktisk er å «synde» mindre, er det mer hensiktsmessig å innse at vi har en Gud som er på vår side i kampen mot de tingene vi sliter med! Og at vi er like rene og rettferdige i hans øyne idet vi begynner kampen, som når den er vunnet! Vår Far er ikke vår fiende, men vår allierte. Det gir oss et ganske annet utgangspunkt enn det religiøse pliktkjøret som forsøker å tvinge oss til å vinne kampene i egen kraft, for at vi på den måten skal bli verdige nok til å nærme oss Gud.

Ordet synd forbindes med skam, tabu og straff. Siden kristen tro går ut på at Jesus bar skammen og straffen, kan vi leve i lyset (les: i ærlighet) med hverandre istedenfor. Ingen av oss har noe å brife med uansett.

Svar | Siter | Varsle

#5. Postet 28.06.2017 av Anonym

fortsettelse:

Men noen vil absolutt beholde den religiøse pisken. Den har blitt en svært integrert del av deres tro. Å senke skuldrene er utenkelig. Alle som ikke er med på kjøret deres, er for «lunkne» å regne. Og alle skal daglig minnes om at de «krenker Gud med ord, tanker og gjerninger». Og finner man ikke noe konkret å sette fingeren på i deres liv, så dikter man opp noen fiktive problemstillinger. For ingen skal få lov til å gå rundt med god samvittighet et eneste sekund! Tidligere har predikanter til og med gått løs på folks klesstil og musikksmak i Jesu navn når de ikke fant reelle synder å ta tak i. Jeg tror det er sånne ting kristenheten først og fremst må omvende seg fra.

Svar | Siter | Varsle

#6. Postet 28.06.2017 av Anonym

Jesus presenterte seg som Legen, og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.»
Noen er svært opptatt av at andre skal innse sin «sykdom», at andre skal se sitt behov av Legen. Og finner de ingen reell «sykdom» som de kan navngi, passer de på å skape «åndelige hypokondere», slike som alltid tror det er noe alvorlig galt med dem selv, selv om de ikke helt kan sette ord på hva det er.

Jeg er opptatt av at mennesker skal forstå hva Jesus faktisk gjorde når han døde og stod opp igjen. Derfor handler det ikke om prestasjoner for å behage Gud. Det handler om å omfavne nåden vi har fått ved tro og tilføre troen næring ved å lese Guds ord og ta til seg forkynnelse og undervisning for at troen skal vokse. Da er det viktig at de som sår gjør det på rett måte slik at de som tar imot får riktig næring.

Svar | Siter | Varsle

#7. Postet 28.06.2017 av Anonym

Tenk om menighetene isteden ble steder hvor ingen hadde noe rykte eller image å ivareta, og hvor det ikke var skambelagt å slite med ting, eller å være i prosesser. Ahh, det hadde vært fantastisk! Å slite med «synd» er nemlig skambelagt og tabubelagt, og skaper derfor hyklere som holder sine problemer skjult for andre. Å ha «problemer», derimot, er akseptert og fører til at man får hjelp og støtte fra medsøsken i troen.

Så hvis målet ikke er å ha en perfekt image eller leve opp til en eller annen kristenleders definisjon av åndelighet, men å faktisk bli kvitt enkelte negative sider for å bli et bedre menneske, er jeg overbevist om at vi kommer mye lengre om vi anser synder for nettopp problemer og utfordringer.

For da er det HJELP å få!

Men om alt bare er «synd», er det bare FORDØMMELSE å få. Og det er «ingen fordømmelse for den som er i Kristus», skriver Paulus.

Svar | Siter | Varsle

#8. Postet 28.06.2017 av Anonym

Jesus kalte det synd.

Jeg mener at total omvendelse er en forutsetning for å kunne leve seirsrikt under nåden.

Det er ingen her som har sagt noe annet...

Svar | Siter | Varsle

#9. Postet 29.06.2017 av Anonym

Tilgivelse uten bekjennelse:

Det er ingen nådeforkynnende menigheter jeg vet om som sier at synd ikke finnes. De forkynner at synden er betalt for en gang for alle. Derfor trenger vi som kristne ikke oftre (les: prestere) noe for å behage Gud.

Som David Åleskjær skriver i sitt blogginnlegg:

"Samtidig er det slik at mange - alle - som er "i Kristus" faktisk har ting de sliter med på ulike områder, i likhet med alle andre.Tro det eller ei: Det er ikke slik at alle troende er eksepsjonelt fantastiske supermennesker som får til det aller meste".

Med andre ord, vi har alle ting i livet som man kan kalle problemer, utfordringer eller synd. Når Gud via Den Hellige Ånd peker på ting i livet som ikke er bra, så kan man gjøre noe med det. Er man medlem av en inkluderende og raus menighet er det hjelp å få. Det å endre/rette på ting i livet etter påminnelse fra Gud er omvendelse, man trenger ikke gjøre omvendelse og tilgivelse til et religiøst rituale.

Det er helt greit å bekjenne synd, men så kan man jo stille spørsmålet: Bekjenne til hvem? Skal man bekjenne sine synder for å behage andre kristne, eller er det noe som er mellom deg og Gud? Slik jeg ser det er det noe mellom deg og Gud. Blir man minnet på at man trenger å bekjenne noe for en "bror" eller "søster" så gjør man det. Vi er tilgitt, vi må bare ta imot tilgivelsen. Det er ikke vranglære, det er evangeliet!

Frelse uten bekjennelse:

Mange sier de er kristne, men det er nok mer kulturelt og mindre tro. En del mennsker tror at de er frelst kun fordi de er døpt og konfirmert. Det må nok Den norske Kirke(DNK) ta litt av skylden for. De har forkynt at man blir frelst i dåpen. Noen gjør det fremdeles. Jeg har min åndelige oppvekst i Pinsebevegelsen og der har Jesus og frelsesbekjennelse alltid vært basis for forkynnelsen. Bortsett fra DNK kjenner jeg ikke til andre menigheter og kirker som forkynner frelse uten bekjennelse.

Det David setter fingeren på her er en negativ trend hos enkelte kristne. En trend hvor man er mer opptatt av flisen i sin nestes øye enn bjelken i sitt eget. Det handler ikke om at vi ikke skal gjøre gode gjerninger, for gode gjerninger kommer av troen. Det handler om at vi ikke trenger å prestere noe for å behage Gud.

Gud er på vårt parti. Han er i oss og vi er i Ham. Vi er et team.

Vi trenger heller ikke å prestere noe for å behage andre kristne.Det kan virke som at de som er veldig opptatt av lov, bud, synd og bekjennelse er mer opptatt av den kristne religionen enn av troen, frelsen og friheten Jesus ga oss ved sin død og oppstandelse. Selvpining av Ånd, sjel og kropp bringer oss ikke nærmere Gud.

Jeg tror på en Gud som har frelst meg av nåde ved tro. Jeg tror på en Gud som sier ifra når det er ting i mitt liv jeg må korrigere/endre.

Svar | Siter | Varsle

#10. Postet 29.06.2017 av Anonym

Politikk uten Gud:

Personlig er jeg skeptisk til å blande religion og politikk. Vi har mange nok eksempler rundt omkring i verden hvor ille det kan gå, men jeg er enig i at i velstående samfunn som vårt så har vi det så godt at vi tror vi ikke trenger Gud.

I vårt sosialistiske samfunn har man gjort mennesket til Gud. Prest og kirke har blitt kultur og psykolog. Heldigvis har vi partier og politikere som våger å stå for kristne verdier på tross av dette. Vi har kristne politikere i alle partier, men partier som KrF og FrP utmerker seg når det gjelder å stå for og forsvare kristne verdier i samfunnet.

Til høsten er det valg og resultatet kan ha stor innvirkning på nettopp disse verdiene. Det er stor forskjell på om landets neste Statsminister heter Jonas eller Erna.

Svar | Siter | Varsle

Angela sier: En mann som vil drikke kaffe ute med meg ? Sandnes / Stavanger

Skriv Skriv her Skriv i megafonen

annonse